Dag 10 (siste dag) - Øysand camping til Nidarosdomen

Vi startet dagen med kaffe kl 05.30 mens vi satt å så på pøsregnet ute. Vi konkluderte allikevel med at vi var klare for innspurten etter ei natt på lading og påfyll av medisin. Formen var stigende, og pågangsmot, vilje og humør var på plass når vi startet vandringen kl 07.30 i regnværet. Leden gikk gjennom utallige kornåkre, det føltes som vi ikke flyttet oss av flekken. Og når vi var ferdige med kornåkrene, startet en bratt motbakke med 14% stigning. Vi følte den ingen ende ville ta, men vi kom oss opp! 😊  Vi gikk videre utover mot Leinstrand i skog og myrområder, på grus,-og traktorveier, og passerte bl.a Granåsen hoppbakke og Lian gård. Litt vanskelig å nyte naturen når det regnet så mye som det gjorde i tillegg til tykk tåke, det ble derfor litt lite bilder fra første halvdel av turen. På grunn av regnet sløyfet vi å sette oss ned for en matpause, det ble derfor "gående lunsj" i dag.

Når vi kom over Byåsen, tittet sola frem og vi kunne se Trondheim i sin prakt. Da var vi så glade at tårene kom. Vi var i ferd med å nå målet vårt! Jo nærmere vi kom, jo mer turte vi å innrømme for hverandre hvor vondt vi hadde det og hvor sliten vi var. Vi hadde et strengt "regime" på hele turen med ingen mobilbruk på dagtid og ingen klaging uansett hvor ille det var. Vi innvilget hverandre et lite "sutreminutt" hver, så var det bare å bite tennene sammen og gå videre. Trondheim ble mer og mer magisk jo nærmere vi kom. Følelsene er nesten umulig å beskrive. Vår siste etappe var på 25 km  og tok ca 8 timer med rolig vandring, og nå var vi fremme.

Når vi gikk inn til Nidarosdomen var det en tysk velkomstkomite som tok imot oss. Velkomstkomiteen besto av tre herlige damer vi traff over Dovre som dro med buss inn til Trondheim når vi gikk av på Voll. For en fantastisk gjeng.😊 Etter ankomst gikk vi å registrerte oss på Pilegrimskontoret hvor vi også fikk tildelt Olavsbrevet før vi deltok på pilegrimsgudstjenesten. Nidarosdomen ble ryddet for turister og det ble holdt gudstjeneste bare for oss vandrere og noen få andre. Det var virkelig en sterk og vakkert opplevelse!

Etter vi hadde tatt avskjed til de vi hadde møtt flere ganger under denne turen, var vi så heldige å bli hentet av min eldste datter. Og for første gang på ti dager var det noen andre som bar sekkene våre. Dét var herlig. Så ventet en god og lang dusj, oppredde senger, pizza i alle varianter, og et glass vin. Snakk om å bli bortskjemt. 😊

Vi har opplevd så mye positivt på denne turen. Så mange hyggelige og imøtekommende mennesker overalt, blir jo helt rørt. For oss har denne turen vært en skikkelig test på hva vi faktisk kan klare til tross for våre utfordringer. Vi har fått testet oss både fysisk og psykisk gjennom å bruke all den kunnskapen vi hadde om hvordan takle smerter og hvordan vi best mulig kunne støtte og motivere hverandre. Vi hadde et godt vennskap før vi startet, men nå er det, om mulig, blitt enda sterkere.

Vi føler en enorm glede og mestring over det vi har gjennomført. Vi bobler over av stolthet faktisk! 😊 Noen lurer på hvorfor vi gjør dette når vi vet hvor mye smerter vi får, men vi vet at vi ikke kan slutte å leve eller gi oss selv utfordringer selv om vi har en kronisk sykdom. Dette er livskvalitet for oss. 😊 Vi klarer mye, det tar bare litt lengre tid.

 Vi vil takke våre kjære ektefeller som har heiet og støttet oss hele veien, og som var hovedsponsorer på innkjøpene av godt utstyr til oss. Vi vil også takke våre fantastiske barn, svigerbarn og barnebarn som også har heiet på oss. Og vi er så overveldet og glade for alle dere andre som har tatt dere tid til å følge oss på vår vandring. Vi føler oss heldige.😊 I morgen går turen til Røros hvor vi skal feire oss selv.

Klem fra oss